...og alle slo på tromme og danset

Hvor lenge er det siden 1969? Er det ikke snart førti år siden?

Slik beskriver Ingeborg Lundberg, Lars Åke Lundberg og Ragnar Wittgren en gudstjeneste de var på i Paris det året:

En lørdagskveld reiste vi i Guy de Fattos skranglete bil til en forstad, Saint Anthony, der det skulle holdes studentgudstjeneste med jazzmusikk i universitets aula. Den ble fylt til siste plass, og selve gudstjenesten, som hadde en løs form, var bygd opp rundt bibeltekster, jazzimprovisasjoner, bildecollage, korsanger og viser. Da gudstjenesten var slutt, ble det meddelt at de som ønsket det, kunne bli værende, for nå skulle det feires nattverdsgudstjeneste. Man bar inn bord og gjorde i stand til nattverden. Det ble et gledens måltid. Nattverdgjestene gikk frem mens man sang "La oss gå til Herrens bord", et refreng som ble gjentatt og som ble avløst av jazzimprovisasjoner. Noen egentlig slutt ble det ikke på denne gudstjeneste. Den gikk over i samtale, sang, noen begynte å danse.

Jeg sier ikke at alle i Norge vil kjenne seg hjemme i en slik gudstjenesteform. Eller at dette er det vi skal etterstrebe i enhver gudstjeneste.

Men noe riktig er det når menigheten takker for Guds gaver i nattverden ved å snakke med hverandre, synge og danse.

En av de sentrale skikkelser i arbeidet var den katolske presten Guy de Fatto, som hadde tittelen "aumonier du monde du jazz et des variétés", prest blant jazzmusikere og artister i Paris. Det var altså ansatt en egen prest som skulle dekke dette arbeidsfelt. De Fatto, selv tidligere jazzmusiker, tenkte omtrent slik: La oss engasjere mennesker ved å la dem gjøre det de kan, og bringe dette inn til berikelse av gudstjenesten. Og i denne atmosfære ble dansen en naturlig måte å takke for nattverdens gaver på.

For snart førti år siden.

Det fikk meg bare til å tenke. I dag sperrer vi ikke øynene opp om vi ser at det skal være jazzgudstjeneste. Så fint, tenker vi da. Men er vi kommet noe lengre av den grunn?

Poenget for Guy de Fatto var ikke å jazze opp gudstjenesten, men å skape et rom for menneskers møte med Kristus på steder hvor det før ikke hadde vært noe slikt rom.
Gudstjenesten var det naturlige utgangspunkt, ettersom alt kirkelig arbeid utgikk fra gudstjenesten.

Jeg er av den samme oppfatning: Å feire gudstjeneste er det viktigste kirken kan gjøre. Det er jo dét som fremfor noe har kjennetegnet kristenheten gjennom to tusen år. Men hos oss opplever jeg mer og mer at gudstjenesten blir en av mange aktiviteter.

Jeg har lyst til å gjøre noe nytt. Noe som både er tradisjonsbevisst og samtidsbevisst, og fullt av glede og håp.

Men vi må være flere! Det hadde vært morsomt å tenke litt stort sammen med noen.

Tro og fornuft

(En gang i vår hadde Vårt Land en enquete der bl.a. Lars Gule ble stilt noen spørsmål rundt det å ha en tro. Dette er noen bearbeidede tanker fra ting jeg skriblet ned den gangen.)

”Hvorfor tror folk?” spurte Vårt Land blant annet. Og Gule svarte:
”Fordi det er enkelt. Det er vanskelig å kontinuerlig etterprøve sine forestillinger og grunnlaget for sin identitet. Da er det enklere å la forestillingene forfalle til tro.”

Men hva slags modell for forholdet mellom tro og fornuft er det Gule presenterer her? Jeg har satt den opp i en enkel skisse:

1) Mennesket har visse forestillinger (religiøse og andre).
2) Disse må etterprøves ved kritisk gjennomgang. Gjør man ikke det, forfaller forestillingene til tro.
3) Ved kritisk etterprøving vil man kunne oppnå en overbevisning.

Med overbevisning menes her altså en overbevisning bygget på fakta, empiri, undersøkelse av virkeligheten. Og denne overbevisningen er troen overlegen, fordi den kommer som resultat av kritisk tenkning. Tro er på sin side ikke for annet å regne enn ”forfalte forestillinger”. Det virkelig spektakulære ved modellen er imidlertid at det helt enkelt ikke gis et tredje alternativ: muligheten for å fortsette å tro etter den kritiske etterprøvingen av ens forestillinger. All gudstro er med andre ord fornuftsstridig.

Her skurrer det meste.

Tro handler ikke om enten å avvise eller akseptere fakta (slik "Gules tese" hevder), men er noe kvalitativt annet. Tro handler ikke om verifisering/falsifisering av empirisk materiale: Mens en tro kan romme mange motstridende tanker, kan en blå sokk aldri være grønn. Det er naturligvis tale om en vesensforskjell her, mellom troens objekt og den empiriske undersøkelsens objekt. Og Gule utviser overraskende liten innsikt i religiøs tenkemåte, når han snakker om trosmessige forestillinger som noe som kan sjekkes på samme måte som man sjekker om en sokk er blå eller grønn.

Det betyr imidlertid ikke at forholdet mellom religiøs tro og fornuft er friksjonsfritt.

Enkelte kristne forsøker å drible seg ut av friksjonen ved å si at "troen er det som begynner der fornuften ender". Det er en tanke jeg hverken forstår eller liker. Og fra kristent hold er det ikke minst en uhyre defensiv tanke (som om vi pakker sammen sakene våre og roper "okei folkens, da tar vi med oss troen og flytter ut av fornuften – bare ta over plassen, dere!").

Som en avrunding nevner jeg teologen Gerhard Ebeling, som skriver at "tro på den levende Gud er ikke tro på visse teologiske proposisjoner" (omtrentlig sitat). Han skriver det ikke som en banal avvisning av de systematiskteologiske sysler; sitatet hører tvert imot hjemme i en lengre kristologisk utlegning. Men det er en god og viktig påminnelse for enhver som innimellom tenker litt rundt både Gud, tro og fornuft:

Troens objekt er hverken teologiske eller vitenskapelige modeller - men Gud selv.

Litt om Da Vinci-koden, mest om noe annet

Mange finner tydeligvis "noe" i Da Vinci-koden som de ikke finner i den etablerte kristenhet. Og mange kunnskapsrike hoder har gjort en stor innsats som folkeopplysere siden Da Vinci-koden kom ut. Sjekk f.eks. www.davincikoden.info – en god nettside (ikke bare i forbindelse med Da Vinci-koden) med bakgrunnsinformasjon, kilder og historie.

Men: Dette skal ikke handle om Dan Browns koder. Det er noe annet som har murret litt i bakhodet mitt en stund - jeg tror det er et spørsmål, og det lyder omtrent slik:

Har vi ikke noe mer å møte dem med, alle de som finner "noe" i de nyreligiøse og kvasireligiøse tanker, som de ikke finner i den etablerte kristendommen? Har vi ikke noe mer å møte dem med enn historiske ulegninger, tørre fakta og faglig irettesettelse? (Forøvrig pussig at de kristne med ett er blitt "vitenskapens forsvarere" versus "de overtroiske svermere"...)

Norsk kristendom er muligens i større grad preget av hverdag, arbeid, dagligliv enn av tanker, visjoner, troslære. Det stemmer i alle fall godt overens med det faktum at i Norge har de store kristne stridsspørsmål handlet om etikk, ofte sosialetikk, eller om ordninger. Ikke om dogmatikk (som av enkelte kristne nærmest er et skjellsord) og om troens tankemessige innhold. (Selv om vi vet at det snart er jul, når Jacob Jervell på radio sier at han tviler på jomfrufødselen, hvorpå en hovedstadsjournalist tar de obligatoriske telefonene til en "konservativ" og en "liberal" kristenleder, og sjvupps: en liten oppfølgingssak i avisen og pffujj... så er det hele over.)

Muligens harker vi litt og sparker blygt i grusen (i stedet for å skrive i sanden?) når vi møter overveldende tanker, sterke symboler, kraftfulle bilder - slikt som Da Vinci-koden har rikelig av, om enn på sin hule, spekulative måte. Og ja, det er bra at vi ikke går i spinn når vi tenker ulikt om sånt som vi (i vår postprotestantiske pragmatikk?) ikke anser for å være "avgjørende for troen".

Men ligger det samtidig en litt trist hund begravet her? Er det rett og slett sånn at vi i Norge aller helst skulle ha vært store deler av teologien foruten? De delene som handler mer om troens tankeinnhold enn om Jesus-i-hverdagen? At det førstnevnte mer er et nødvendig onde, noe vi må drasse med oss for skams skyld - fordi det tross alt fulgte med i arveoppgjøret fra våre forfedre? Og kanskje er dét en hovedgrunn til at vi har så få diskusjoner om troens dogmatiske innhold: Vi er ikke så overveldende enige - vi bare mangler interesse.

Tja. Kanskje?

(Nordmannen sparker i grusen. Og se, opp av grusen farer flerfoldige etterrettelige bind med utmerket anrettet kunnskap og fakta - sindig tilrettelagt for den noe ukyndige leser.

Men ingen drøm. Ingen visjon. Ingen Kristus, Fredsfyrste, Menneskesønn, Gjenløser, Pantokrator. Ingenting som er nytt under midnattssolen.)